Italias rolle.

Ettersom 120 Dager I Sodoma kan sees som grunnlag for et projekt fra 1789.
Med apen som oppvåkning.
Australia og Sibir som ståsted for å holde noe skjult.
Monumenter i Usa, Paris, London 1877.
Ibsens skuespill som synliggjøring av noe.
Strindberg som kannibalsk overfor Norge i 1871.
Spørsmålet om barnemisbruk i kirken, men også homofilt og generelt misbruk.
Paulus.
Dostojevskijs Idioten som en link fra Russland til både Jesus og Apen.

Italia som grunnlag hos både Ibsen og Strindberg.
120 Dager I Sodoma som krevende geistlige for å få skuespillet til å fungere, i den grad vi kan anta at de Sade bevisst går inn i jødedommen eller Davidstjernen, kanskje fordi Frankrike en periode var åstedet for katolisismen, fangenskapet i Lyon.

Pave Leo 13.
1879.

Men også fordi Russland som villnis skapte grunnlaget for de Sades univers med innpass via Ruths Bok.

Da er den katolske kirken umulig å komme utenom.

Pasolinis filmatisering av 120 Dager I Sodoma med en nazistisk vinkling er dermed ikke problematisk fordi han fornærmer jøder eller nazister.
Men fordi han er homofil.
Og italiensk.

Marquis de Thot.

Utgivelsen av 120 Dager I Sodoma i Tyskland tidlig 1900-tall tyder på at noe var over.
Man ønsket å komme tilbake til startstedet.
Dermed kan 120 Dager I Sodoma ligge under hele perioden fra 1789 til 1900.
Det dreier seg kun om 100 år.
Eller 120.

Men de Sade har ikke noe med Tyskland å gjøre.

Sadomaso Reage.

Det dreier seg ikke om en seksuell fantasi.

Derimot er det mulig å anta at de Sade ikke er mulig å forholde seg til på annen måte enn å lage noen digre monumenter og skjule det hele med båtlignelser ala Chaplins The Cunt Ess From Hong Kong.
Reed mener at Wanda er en ape.
Jeg mener at Pauline Reages to bøker, den ene skrevet av henne den andre av hennes mann, begge omhandler mannen i en kvinnes rolle.

Hva er interessant med dette?
Dels Pauline som gir en mulighet til å nærme seg skuespillet fra en kvinnelig vinkling.
De Sades kone og søster gir grunnlag for å anta at skuespillet er deres ståsted.
Sacher-Masoch er derimot kun interessant på en måte.
Han viser at Tyskland hadde solgt seg.

De hadde solgt Thot.

Underkastelse overfor apen er dermed en side ved Venus Im Pelz.
Men adskillig mer betegnende er Dreyfus-Hottenthot.
Sitting Bull er høvdingen over verden i den grad vi kan forstå hans fredsavtale med de hvite som en synliggjøring av at byen Bismarck er et bilde på India, Geld, og dels et mord på Tyskland.

Forbundet av Anna Bella.

Skuespill som tradisjon har en merkelig forhistorie.
Det kan tolkes som kulturers undergang og død.
Dessuten med koblingen Hellas-Egypt viser det umuligheten i å forholde seg til Egypts løsning på en problematikk.
Greske tragedier fører over i noen få filosofer.
Hamlet fører til Locke og Usa.
Vivaldi fører til filosofen Shopenhauer.
Ibsen fører til atombomben.

Men det er et spørsmål som er glemt ved Aiskylos, Shakespeare og Ibsen.
Lesbos tyder på at grekerne skjønte at en lesbisk vinkling lå immanent i skuespillet, det er mulig å tolke italienernes Mamma-teminologi som en uavklart del ved de greske tragediene.
Egypt handler om ønsket om å forholde seg til Gudinnetro.
Resten av verden handler om misunnelse, slik ikke-jøder misunner jødene Jahve og Jesus.

Kun mannlige skuespillere og "løsningen" med kvinnelige skuespillere tyder på at en god del av de viktige stykkene kan leses med en gudinnetro.
Ikke kun med rimming og spanking som handling, men stort sett det.
På en scene kan man spille mannen i huset.